Sweeney Todd kommer din vei…

En av våre planer med filmklubbens nettsider er å også kunne by på litt filmnyheter innimellom – og nå som vi har avsluttet høstsesongen, blir det rom for litt annet stoff enn filmomtaler og visningstidspunkter.

Det var en meget godt besøkt spesialvisning av The Nightmare Before Christmas på mandag, så i den anledning tenkte vi å dele et ferskt klipp fra Tim Burtons snart kinoklare Sweeney Todd. Dette klippet er en slags featurette for å sette publikum i stemning i tiden frem mot premieren. Liker spesielt sitatet fra Alan Rickman: “There’ll be loads of blood spraying all over the place, so if that’s your thing, you’re going to have plenty of it. …”

Spesialvisning: The Nightmare Before Christmas

Tittel: The Nightmare Before Christmas (1993)

Regi: Henry Selick

Visningstidspunkt: Mandag 26. november, kl. 18:30. Inkl. gløgg, pepperkaker og konkurranse!

Omtale kommer…

Voyeurisme: Close-Up

Tittel: Close-up (1990)

Regi: Abbas Kiarostami

Visningstidspunkt: 12. november, kl. 18:30.

Omtale av Karsten Meinich

– Hva er virkelig? Jeg tror bakgrunnen for enhver fiksjonsfilm må være noe virkelig. Dokumentarfilm eksisterer ikke. Idet man har gjort én enkelt bevegelse med kameraet, eller utført et klipp, da har regissøren gjort et valg – uansett hvilket det er, sier Kiarostami.
– En filmskaper må være seg sitt ansvar bevisst. Jeg ønsker alltid å minne publikum på at de ser en film. Det er nemlig svært farlig å gjøre publikum mer emosjonelt engasjert enn de trenger å være. I kinomørket er folk veldig uskyldige. Det får dem til å føle at alt er nærmere og sterkere. Derfor bør vi ikke gjøre dem enda mer emosjonelle: Folk trenger å tenke når de ser filmer, ikke bli frarøvet fornuften.

– Hvordan oppnår du det?

– Jeg lager halve filmer. De blir komplette først i møtet med hver enkelt tilskuer.

(Sitater fra fra dette intervjuet med Kiarostami.)

Den iranske filmskaperen Abbas Kiarostami er en regissør som har en dyp filosofi bak sitt arbeid. Siden han fikk sin start som filmskaper med opplysningsfilm for barn på 1970-tallet, da det ennå var en Shah som styrte Iran, har han brukt sitt kamera for å observere det uskyldsrene og såre i mennesket. Filmer som Hvor er min venns hus? (1987), Close-up (1990) og Gullpalme-vinneren Smaken av kirsebær (1997) er alle representanter for Kiarostamis nære, humanistiske realisme. Men samtidig som Kiarostami sine filmer utstråler en sterk nærhet til det virkelige, er de skapt for å være nøyaktig det de er. Han er en filmskaper som uttrykker bevis på væren, hvis man kan si det slik. Nå har han laget sine unike filmer i snart 40 år, og verkene hans har gjennomlevd den islamske revolusjonen i Iran, og vært sentrale i filmbølgen som er blitt kalt Iranian New Wave.

Close-up er i så måte en perfekt Kiarostami-film. Den forteller den virkelige historien om Hossein Sabzian, en mann fra fattige kår som gir seg ut for å være den kjente iranske regissøren Mohsen Makhmalbaf. Han innynder seg hos en familie, og foreslår at de skal lage en film sammen. Men han blir avslørt og fengsles. Abbas Kiarostami, som er på vei til sin egen produksjon av en annen film, leser en artikkel om saken og finner Sabzians historie mye mer spennende enn det han selv er på vei til å lage film om. Han overtaler sin produsent til å snu 180 grader, og plutselig er de i gang med det som skal bli Close-up. Kiarostami gjør et intervju med Sabzian i fengselet, og følger hele rettsaken. Men i tillegg iscenesetter han historien om da Sabzian lurte familien – med de virkelige personene som skuespillere. Dokumentar? Fiksjon? Noe helt annet… kanskje poesi.

Abbas Kiarostami tegner i Close-up et av de mest rørende karakterportretter av et menneske som elsker film. Sabzian forguder Makhmalbaf fordi han har evnet å lage film om lidelsen som Sabzian selv kjenner så altfor godt. Makhmalbafs film Syklisten (1987) har alt en filmhistorie skal ha, i følge Sabzian, som i løpet av rettsaken forklarer så godt han kan hvorfor han ikke mente å skade familien Ahankhah med sitt lureri. Han kunne bare ikke unngå å la seg friste av å leve ut rollen som Makhmalbaf – den store filmskaperen.

Filmspråket i Close-up har en fascinerende underfundighet over seg. Den er skutt på 16mm, med en stil som så absolutt fremstår som dokumentarisk – det er nesten som om filmskaperne hele tiden akkurat rekker å filme materialet sitt. I en nydelig scene mot slutten synliggjør de til og med sitt ødelagte lydopptak akkurat slik det er – og Kiarostami oppnår her å utrette kunst med en feiltagelse; vi var ikke ment å høre hva som ble sagt. Der inntreffer også filmens første bruk av musikk, til utsøkt effekt. Kiarostami gir også rom til visuell poesi underveis; i en av filmens første scener løfter en tom, rullende sprayboks oss opp i en liten filmatisk himmel for et øyeblikk.

Close-up er et underlig, bittelite mesterverk. En film som bare måtte bli til, som virker skjedd, ikke skrevet. Et bevis på at Sabzian levde og åndet og elsket film. Et bevis på at Abbas Kiarostami er en unik filmskaper.

Voyeurisme: Blow-Up

Tittel: Blow-up (1966)

Regi: Michelangelo Antonioni

Visningstidspunkt: 5. november 2007, kl. 18:30.

Omtale av Sebastian Bach Ekblom

Blow-Up var Michelangelo Antonionis første engelskspråklige film. Filmen handler om motefotografen Thomas (David Hemmings) som ved en tilfeldighet fotograferer et mulig mord i en park. I utgangspunktet skal han ta bilder av et forelsket par som kysser. Men så oppdager kvinnen (Vanessa Redgrave) ham, og hun prøver å stanse fotograferingen – for så å vise en veldig interesse for negativene. Thomas blir nysgjerrig på henne, lik han er nysgjerrig på de fleste kvinner han støter på. Han fremkaller bildene, og det er da han oppdager det. Hva er det han har fotografert? Befinner det seg en ukjent mann bildene? Han prøver iherdig å komme til bunns i mysteriet og forstørrer bildene mer og mer. Jo nærmere han kikker, jo grovere blir detaljene og til slutt sitter han igjen med en samling utydelige fragmenter – små kunstverk, løsrevet fra den opprinnelige sammenhengen.

Filmen skildrer musikken, festingen og sexlivet til Londons ungdomsgenerasjon anno 1966. The Yardbirds har en gjesteopptreden i filmen hvor de avholder en konsert som Thomas tilfeldigvis vandrer inn på. Denne scenen ble fort en publikumsfavoritt, og har nærmest fått kultstatus.

I Blow-Up opptrer karakterene uten noen form for moralske skrupler og de viser sine følelser gjennom sine handlinger, men filmen er alt annet enn moraliserende, for tolkningen overlates til publikum. I filmen dveles det over fotografiets evne til å formidle sannhet samtidig som filmen er en introspektiv undersøkelse av mennesket, og menneskets behov for sannheter og sammenhenger. I Blow-up blir publikum dratt inn i en surrealistisk-psykologisk dimensjon hvor vi ikke lenger er sikre på hva som er illusjon eller virkelighet. Situasjonene blir uangripelige og skillet viskes sakte men sikkert ut. Illusjon blir virkelighet og virkelighet blir illusjon.

Antonioni regnes som en av de mest betydningsfulle modernistene i europeisk filmkunst. Det var med trilogien L’Avventura, La Notte og L’Eclisse at Antonioni fikk sitt store gjennombrudd. I disse filmene baserte Antonioni sine manus på menneskets ensomhet og fremmedgjøring i den moderne verden. Da Blow-Up kom i 1966 mottok Antonioni svært varierende kritikker. Den skapte stor debatt på grunn av den kontroversielle nakenheten, som meningsytrerne ikke ble enige om at var kunstnerisk eller pornografisk. Filmen mottok likevel flere priser, bl.a. Gullpalmen i Cannes. Den ble også nominert til to Oscar, for beste regi og manus. Dessuten har filmen fått enorm status i ettertid, og er hyllet som et estetisk kunstverk med et fantastisk fotoarbeid av Carlo di Palma. I tillegg ble Blow-up en stor internasjonal publikumssuksess.

Filmen har også inspirert senere filmer og filmskapere, med bl.a. dens spennende bruk av fotografiet og spørsmålet den stiller om hva et blikk er. Både Blow Out (Brian De Palma, 1981) og The Conversation (Francis Ford Coppola, 1974) er inspirert av Blow-Up. I disse filmene er det lydopptak som det grunnleggende elementet, der bildet er motivet i Blow-Up.

Filmnatt: Inland Empire

Tittel: Inland Empire (2006)

Regi: David Lynch

Visningstidspunkt: 3. november 2007, kl. 04:00

Omtale av Lars Ole Kristiansen

MARERITTETS LABYRINT

I sorthvitt, med sladdede fjes, begynner Inland Empire å smyge seg inn på tilskueren; ”You know what whores do? They fuck”. Brutaliteten ligger i bekreftelsen på konvensjoner vi kjenner fra Lynch-universet – den såpeaktige enkelheten i dialogen, farlig erotikk og truende synthmusikk. En ung kvinne ser alt dette på en hotell-tv, gråtende til en sentimental sang – så smertefullt vakker at jeg får lyst til å skru på tårekanalene selv. Og enda er vi kun i filmens anslag!

David Lynch har slik jeg ser det hatt to sentrale prosjekter som filmskaper: Å vise at grusomheten lusker under den idylliske overflaten (Blue Velvet, Twin Peaks) og å fange drømmen (marerittet) og dens logikk – en slags underbevisst filmform med strømmer av sanseinntrykk. Enten angriper de deg, eller så forblir man likegyldig og uaffisert – få er i en mellomposisjon. Inland Empire føles i så måte som en oppsummering og kanskje et høydepunkt. Aldri har Lynch kommet nærmere i å berøre drømmens stemning; i nesten tre timer flyter filmen bortover uten å nærme seg en løsning – her finnes ingen historie å nøste opp.

Laura Dern (i årets mest imponerende rolle), spiller skuespillerinnen Nikki Grace som får hovedrollen i en remake av en film der hovedrolleinnehaverne ble drept – noe som hjemsøker produksjonen og utløser en form for psykose hos Nikki. Utover dette er det ikke stort å si om handlingen; Inland Empire er fragmentarisk og umulig å penetrere. Dette har selvsagt Lynch gjort før, men da med en mer tydelig historie som bakteppe; denne gangen føles alt friere enn i Lost Highway og Mulholland Drive. Det er ikke umuligheten ved Lynchs filmer som fascinerer meg; jeg har aldri hatt behov for å investere x antall gjennomsyn med hjelp fra ”ten clues to unlock this thriller” for å forstå Mulholland Drive. Det er som stemningsformidler at han er i særeste særklasse. Og denne totale løsrivelsen fra fortellingen er vågestykket Inland Empires største styrke.

At filmen er skutt på digital video videreutvikler og forsterker estetikken Lynch har jobbet med i årevis; linjen mellom det lekre og det såpeglatt billige. Hjemmevideopreget gir filmen en styggvakker kvalitet som er med på å gjøre den mer forstyrrende; her finnes noen av de vemmeligste bildene jeg har sett.

Inland Empire tillater seg å leve et eget liv – være sitt vesen fullt ut, ofte til pest og plage. Den er i perioder direkte kjedelig, og jeg blir sittende å vente. Jeg pauserer med filmen, men faller aldri ut – til det er jeg i for stor grad blitt en fange av universet. Jeg vil ofte ut av labyrinten, men får ikke muligheten; når den er slutt ønsker jeg at den var lenger. Hele følelsesregistret er berørt, jeg sitter nummen tilbake og vil se filmen en gang til.

David Lynchs Inland Empire er et mesterverk og en av de senere årenes største filmopplevelser.