Tittel: Inland Empire (2006)

Regi: David Lynch

Visningstidspunkt: 3. november 2007, kl. 04:00

Omtale av Lars Ole Kristiansen

MARERITTETS LABYRINT

I sorthvitt, med sladdede fjes, begynner Inland Empire å smyge seg inn på tilskueren; ”You know what whores do? They fuck”. Brutaliteten ligger i bekreftelsen på konvensjoner vi kjenner fra Lynch-universet – den såpeaktige enkelheten i dialogen, farlig erotikk og truende synthmusikk. En ung kvinne ser alt dette på en hotell-tv, gråtende til en sentimental sang – så smertefullt vakker at jeg får lyst til å skru på tårekanalene selv. Og enda er vi kun i filmens anslag!

David Lynch har slik jeg ser det hatt to sentrale prosjekter som filmskaper: Å vise at grusomheten lusker under den idylliske overflaten (Blue Velvet, Twin Peaks) og å fange drømmen (marerittet) og dens logikk – en slags underbevisst filmform med strømmer av sanseinntrykk. Enten angriper de deg, eller så forblir man likegyldig og uaffisert – få er i en mellomposisjon. Inland Empire føles i så måte som en oppsummering og kanskje et høydepunkt. Aldri har Lynch kommet nærmere i å berøre drømmens stemning; i nesten tre timer flyter filmen bortover uten å nærme seg en løsning – her finnes ingen historie å nøste opp.

Laura Dern (i årets mest imponerende rolle), spiller skuespillerinnen Nikki Grace som får hovedrollen i en remake av en film der hovedrolleinnehaverne ble drept – noe som hjemsøker produksjonen og utløser en form for psykose hos Nikki. Utover dette er det ikke stort å si om handlingen; Inland Empire er fragmentarisk og umulig å penetrere. Dette har selvsagt Lynch gjort før, men da med en mer tydelig historie som bakteppe; denne gangen føles alt friere enn i Lost Highway og Mulholland Drive. Det er ikke umuligheten ved Lynchs filmer som fascinerer meg; jeg har aldri hatt behov for å investere x antall gjennomsyn med hjelp fra ”ten clues to unlock this thriller” for å forstå Mulholland Drive. Det er som stemningsformidler at han er i særeste særklasse. Og denne totale løsrivelsen fra fortellingen er vågestykket Inland Empires største styrke.

At filmen er skutt på digital video videreutvikler og forsterker estetikken Lynch har jobbet med i årevis; linjen mellom det lekre og det såpeglatt billige. Hjemmevideopreget gir filmen en styggvakker kvalitet som er med på å gjøre den mer forstyrrende; her finnes noen av de vemmeligste bildene jeg har sett.

Inland Empire tillater seg å leve et eget liv – være sitt vesen fullt ut, ofte til pest og plage. Den er i perioder direkte kjedelig, og jeg blir sittende å vente. Jeg pauserer med filmen, men faller aldri ut – til det er jeg i for stor grad blitt en fange av universet. Jeg vil ofte ut av labyrinten, men får ikke muligheten; når den er slutt ønsker jeg at den var lenger. Hele følelsesregistret er berørt, jeg sitter nummen tilbake og vil se filmen en gang til.

David Lynchs Inland Empire er et mesterverk og en av de senere årenes største filmopplevelser.