Tittel: Blow-up (1966)

Regi: Michelangelo Antonioni

Visningstidspunkt: 5. november 2007, kl. 18:30.

Omtale av Sebastian Bach Ekblom

Blow-Up var Michelangelo Antonionis første engelskspråklige film. Filmen handler om motefotografen Thomas (David Hemmings) som ved en tilfeldighet fotograferer et mulig mord i en park. I utgangspunktet skal han ta bilder av et forelsket par som kysser. Men så oppdager kvinnen (Vanessa Redgrave) ham, og hun prøver å stanse fotograferingen – for så å vise en veldig interesse for negativene. Thomas blir nysgjerrig på henne, lik han er nysgjerrig på de fleste kvinner han støter på. Han fremkaller bildene, og det er da han oppdager det. Hva er det han har fotografert? Befinner det seg en ukjent mann bildene? Han prøver iherdig å komme til bunns i mysteriet og forstørrer bildene mer og mer. Jo nærmere han kikker, jo grovere blir detaljene og til slutt sitter han igjen med en samling utydelige fragmenter – små kunstverk, løsrevet fra den opprinnelige sammenhengen.

Filmen skildrer musikken, festingen og sexlivet til Londons ungdomsgenerasjon anno 1966. The Yardbirds har en gjesteopptreden i filmen hvor de avholder en konsert som Thomas tilfeldigvis vandrer inn på. Denne scenen ble fort en publikumsfavoritt, og har nærmest fått kultstatus.

I Blow-Up opptrer karakterene uten noen form for moralske skrupler og de viser sine følelser gjennom sine handlinger, men filmen er alt annet enn moraliserende, for tolkningen overlates til publikum. I filmen dveles det over fotografiets evne til å formidle sannhet samtidig som filmen er en introspektiv undersøkelse av mennesket, og menneskets behov for sannheter og sammenhenger. I Blow-up blir publikum dratt inn i en surrealistisk-psykologisk dimensjon hvor vi ikke lenger er sikre på hva som er illusjon eller virkelighet. Situasjonene blir uangripelige og skillet viskes sakte men sikkert ut. Illusjon blir virkelighet og virkelighet blir illusjon.

Antonioni regnes som en av de mest betydningsfulle modernistene i europeisk filmkunst. Det var med trilogien L’Avventura, La Notte og L’Eclisse at Antonioni fikk sitt store gjennombrudd. I disse filmene baserte Antonioni sine manus på menneskets ensomhet og fremmedgjøring i den moderne verden. Da Blow-Up kom i 1966 mottok Antonioni svært varierende kritikker. Den skapte stor debatt på grunn av den kontroversielle nakenheten, som meningsytrerne ikke ble enige om at var kunstnerisk eller pornografisk. Filmen mottok likevel flere priser, bl.a. Gullpalmen i Cannes. Den ble også nominert til to Oscar, for beste regi og manus. Dessuten har filmen fått enorm status i ettertid, og er hyllet som et estetisk kunstverk med et fantastisk fotoarbeid av Carlo di Palma. I tillegg ble Blow-up en stor internasjonal publikumssuksess.

Filmen har også inspirert senere filmer og filmskapere, med bl.a. dens spennende bruk av fotografiet og spørsmålet den stiller om hva et blikk er. Både Blow Out (Brian De Palma, 1981) og The Conversation (Francis Ford Coppola, 1974) er inspirert av Blow-Up. I disse filmene er det lydopptak som det grunnleggende elementet, der bildet er motivet i Blow-Up.